Fra naturen til plantefarger

Til fargingen brukes det planter og vekster som sankes i skog og på fjell, og jeg forsøker å kultivere egen vaid og andre remedier i kjøkkenhagen, så langt det lar seg gjøre. Bedriften legger vekt på å ta vare på naturen, og er miljøbevisst innen valg av råvarer og produksjon. Det høstes kun flora som finnes i overflod og som er bærekraftig.

Plantefargeprosessen steg-for-steg

Å plantefarge garn er en fire-dagers prosess. Det betyr ikke at man står over grytene kontinuerlig i 7.5 timer hver dag, men hvert steg krever tid. Høstingen av råmaterialet tar sin tid siden det først skal lokaliseres og deretter høstes, å for-beise samt koking av garn skal skje langsomt og tar derfor tid, og garnet skal ligge i fargebadet å avkjøles langsomt i minimum 12 timer før garnet skylles opp. 

Ferdigkokt garn fra fargegryten. Foto: Marie Aadland.
Ferdigkokt garn fra fargegryten. Foto: Marie Aadland.

Tørkingen av garnet kan ta opptil flere dager, avhengig om man tørker ute eller inne. Hele prosessen med plantefarging er den mest tidkrevende måten å farge på, sett i kommersielt perspektiv, og er derfor lite prioritert til sammenligning med industrielt syrefarging.

Til farging brukes kortreist, ubehandlet ullgarn fra Hillesvåg Ullvarefabrikk i Nordhordland, Bergen. Det å anvende kortreist ullgarn til farging, er et naturlig valg ettersom norsk ull er svanemerket og av høy kvalitet. I tillegg har Hillesvåg fokus på å være bærekraftig og er miljøbevisst i garnproduksjonen sin. Ullen som Hillesvåg anvender kommer fra vestlandske sauebønder, og sauene er fri fra mulesing.

Planter og vekster forandres med årstidene, hvilket gjenspeiles i fargene som er tilgjengelige i nettbutikken gjennom året. Det brukes noen importerte, naturlige remedier slik som kochenille og schellack, for å lage fargenyanser som ikke finnes i vår lokale, norske flora. 

Kulturhistorisk bakgrunn

Jeg har valgt konseptet med å plantefarge garn, fordi jeg ønsker å fornye og formidle en levende kulturarv innen historisk håndverk i Norge, som har historiske røtter tusen år tilbake og plantefarging etterlater et mindre avtrykk i miljøet enn syrefarging.

Garn farget med bjørkeblader. Foto: Marie Aadland,
Garn farget med bjørkeblader. Foto: Marie Aadland,

I sentral- og nord-Europa, har man arkeologiske funn fra bronsealder og jernalder, som tyder på at plantefarging var en ferdighet allerede i oldtiden. Vaid ble i oldtiden dyrket som fargeplante, den gir garn og tøy en vakker blå farge. Fra Hellas og Italia spredte dyrkingen seg vestover og nordover. I hele middelalderen var vaid den viktigste blåfargeplanten, og ble dyrket i de fleste land i Europa.

De største plantefargekulturene fantes i Thüringen i Tyskland og Languedoc i Frankrike. Etter at sjøveien til India var funnet, ble vaid utkonkurrert av indigo innen kulturene. I Osebergskipet ble det funnet en eske med vaidfrø sammen med blå tekstil, som ble datert til år 830 e.Kr, noe som tyder på at planten må ha vært dyrket i Norge i vikingtiden. 

Reinlav lagt i salmiakk på norgesglass for å trekke ut farge. Foto: Marie Aadland.
Reinlav lagt i salmiakk på norgesglass for å trekke ut farge. Foto: Marie Aadland.